Når sorgen blir for tung – hjelp for barn og ungdom
Å miste noen du er glad i, kan gjøre veldig vondt. Noen ganger kjenner du sorgen sterkt. Andre ganger kan du være sint, redd, urolig eller kjenne nesten ingenting. Kanskje veksler det fra dag til dag.
Det er ikke noe galt med deg fordi du sørger. Men noen ganger kan sorgen bli så tung at du trenger mer hjelp og støtte.
Fortell det til en voksen du stoler på
Hvis du har det vanskelig, er det fint om du kan fortelle det til en voksen du føler deg trygg på. Det kan være en forelder, noen andre i familien, en lærer, en trener eller en annen voksen du kjenner.
Du trenger ikke vite akkurat hva du føler, eller hvordan du skal forklare det.
Du kan for eksempel si:
«Jeg har det vanskelig for tiden. Kan jeg snakke litt med deg?»
Eller:
«Jeg savner […] så mye, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.»
Hvis det er vanskelig å si det høyt, kan du sende en melding eller vise den voksne denne siden.
Du kan også snakke med noen på skolen
Helsesykepleieren på skolen er en person du kan snakke med om hvordan du har det. Du kan også ta kontakt med en lærer eller rådgiver du stoler på.
Du trenger ikke vente til du har det veldig vanskelig. Det er lov å be om hjelp selv om du ikke helt vet hva du trenger.
Hvis du trenger mer hjelp
Noen ganger påvirker sorgen søvnen, skolen, vennskap eller andre deler av livet over lengre tid. Kanskje trekker du deg unna andre, føler deg mye alene eller begynner å miste håpet om at ting kan bli bedre.
Da kan det være godt å få hjelp fra noen som har erfaring med å snakke med barn og ungdom om vanskelige følelser.
Helsesykepleier, fastlegen eller helsestasjon for ungdom kan hjelpe deg med å finne ut hva slags støtte som kan passe for deg. Du kan gjerne be en voksen du stoler på, om å hjelpe deg med å ta kontakt.
Kanskje finnes det en sorggruppe der du bor
Noen synes det er godt å møte andre barn eller ungdommer som også har mistet noen.
Kanskje finnes det en sorggruppe eller møteplass for barn og ungdom der du bor. Der kan du møte andre som har opplevd noe lignende, og som kanskje kjenner igjen noe av det du går gjennom. Du trenger ikke fortelle mer enn du har lyst til.
På sorggrupper.no kan du undersøke hvilke tilbud som finnes i nærheten av deg. Du kan gjerne få hjelp av en voksen til å finne ut av det.
Når du trenger noen å snakke med nå
Noen ganger trenger du bare noen å snakke med. Kanskje er det vanskelig å fortelle hvordan du har det til noen du kjenner. Eller kanskje trenger du å snakke med noen akkurat nå.
Kors på halsen – 800 333 21
Hos Kors på halsen kan du snakke med en voksen som vil lytte til deg. Du kan snakke om sorgen, savnet eller noe helt annet som er vanskelig. Tilbudet er gratis og for barn og ungdom under 18 år. Du kan være anonym.
Du kan ringe, chatte eller skrive en melding.
Alarmtelefonen for barn og unge – 116 111
Hvis du har det vanskelig eller ikke føler deg trygg hjemme, kan du kontakte Alarmtelefonen. Du kan ringe gratis, og de har også chat.
Mental Helse – 116 123
Her kan du snakke anonymt med noen når livet er vanskelig. Hjelpetelefonen er gratis og døgnåpen.
Du trenger ikke vite hva du skal si. Du kan bare begynne med: «Jeg har det vanskelig og trenger noen å snakke med.»
Hvis du er redd for at du kan skade deg selv
Hvis du er redd for at du kan skade deg selv, eller ikke orker å leve, er det viktig at du forteller det til en voksen med en gang.
Hvis du er i akutt fare, ring 113.
Hvis du trenger rask helsehjelp, men det ikke er akutt fare for liv, kan du ringe legevakten på 116 117.
Du fortjener hjelp, også når det er vanskelig å sette ord på det du kjenner.
Til deg som er voksen og bekymret for et barn som sørger
Barn og ungdom kan vise sorg på mange forskjellige måter. Noen vil snakke mye om den de har mistet. Andre vil helst leke, være med venner eller gjøre helt vanlige ting. Mange beveger seg fram og tilbake mellom sorgen og resten av livet.
Det viktigste er ikke å få barnet til å snakke eller vise bestemte følelser, men å være tilgjengelig og nysgjerrig på hvordan barnet faktisk har det.
Hvis du er bekymret for hvordan barnet har det eller fungerer over tid, kan du selv søke råd hos helsesykepleier, fastlege eller andre kommunale hjelpetjenester. Du trenger ikke vente på at barnet skal be om hjelp.
