I dag har det nesten blitt mer vanlig å snakke om psykiske vansker, diagnoser og symptomer enn å snakke om hva man føler på og opplever i livet sitt. En pasient av oss sa en gang: «Jeg føler det er helt innafor å fortelle venninnene mine at jeg strever med angst, men jeg våger ikke vise dem hvor mye jeg savner moren min». Det er flott at det er større åpenhet rundt psykisk helse, men det må ikke gå på bekostning av å snakke om helt vanlige følelsesmessige reaksjoner på normale, menneskelige opplevelser.
I emosjonsfokusert terapi anser vi psykiske vansker som noe som kommer av følelser rundt vanskelige opplevelser i livet, som ikke har blitt håndtert på en god måte. Hvis du for eksempel er deprimert eller har angst, så tror vi at det er fordi du har noen viktige emosjonelle behov i livet som du ikke får dekket, for eksempel behov for trøst, omsorg, anerkjennelse, bekreftelse, trygghet fra de rundt deg, nærhet eller å hevde deg selv og stå opp mot noen som behandler deg dårlig.
Hvis du ikke får dekket dine følelsesmessige behov så kan de følelsene fortsette å prege deg lenge etter at det som utløste det skjedde, enten i form av problematiske emosjonelle minner eller ved at følelsene dine dekkes til av vanskelige sekundærfølelser som angst, raseri, global tristhet eller tomhet.
I emosjonsfokusert terapi ser vi altså på symptomer på psykisk lidelse som et tegn på at noe følelsesmessig foregår som ikke blir håndtert. Og så prøver man gjerne å håndtere følelsene på andre måter, for eksempel ved å gruble eller bekymre, bruke rusmidler, mat, overdreven trening, unngå ting eller lignende.
Etter vårt syn er altså ikke psykiske vansker som en sykdom som tar bolig i deg – de er et resultat av et levd liv med erfaringer, unngåelsesstrategier og regler for hva som kan og ikke kan vises. Det handler om å føle på fortvilelse fordi du ikke får eller har fått det du har behov for, og disse emosjonelle behovene kan vi jobbe med for å håndtere i dag.
